kong Carlos I (keiser Karl V). Vi kan gjerne spørre, for hvor ofte ser vi noe om denne “uskikken” når vi leser Historien? Praktisk talt aldri, så vidt jeg vet. Likevel er ikke korrupsjon noen ny oppfinnelse. Så lenge kongene styrte eneveldig, var det rett nok ingen lov som forbød dem å strø om seg med store gaver og belønninger til hvem de ville, likevel var ideen den samme, nemlig gjennom gaver å oppnå noe spesielt. Altså, også en form for korrupsjon. Menneskene har til alle tider ønsket seg rikdom, og fordeler, på en eller annen måte, noen på hederlig vis, andre mindre nøye på fremgangsmåten. La oss ta en titt på hva Historien har å fortelle om denne noe tvilsomme “uskikken”.
Det er spesielt en mann i Historien jeg har fått i “vrangstrupen”, nemlig førsteminister Godoy, han som endte opp som eneveldig styrer over Spania under kong Carlos IV på 17-1800 tallet. Hans form for korrupsjon var mildt sagt ganske original. Han ga som kjent dronningen (Maria Luisa) all den kjærlighet hun måtte ønske, til gjengjeld fikk han selv den ene forfremmelsen etter den andre som takk. Det er ikke sikkert alle er enig i at dette også var en form for korrupsjon, men karen hadde absolutt ingen varmere følelser for dronningen, og forlystet seg med andre kvinner sånn litt i smug. Hans eneste hensikt var å mele sin egen kake, noe han oppnådde fullt ut.
Går vi lenger tilbake i tiden oppdager vi snart at de tidligere definerte korrupsjonen noe annerledes enn vi er vant til i våre dager. En personlig berikelse, som gikk ut over den eneveldige kongen og staten, ble f.eks. regnet for et alvorlig utslag av korrupsjon, og ble straffet deretter.
Etter “oppdagelsen” av Amerika og de fristende rikdommene som strømmet inn i Spania, manglet det ikke på utro undersåtter som først og fremst prøvde å berike seg selv. Det kan være nok å fortelle historien om brødrene Luis og Cristobal Guerra.
Familien til brødrene hadde tjent seg rike i Sevilla på brødfabrikken sin, som sto for provianteringen av båtene til det nyoppdagede landet der Vest. Cristobal var til og med hovedansvarlig for en av disse ekspedisjonene i 1499, sammen med kapteinen Pero Nino. I sin leting etter nye områder de kunne erobre, kom de til øya Margarita, der ingen andre hadde vært før dem. Det første de så etter var selvfølgelig sølv og gull, men isteden fant de at øya simpelthen var det rene skattkammeret når det gjaldt perler. Det samme gjaldt også for andre øyer i området. Krigsbyttet deres overgikk enhver drøm, og med båten full lastet med perler kom de tilbake til Spania i april året etter. I følge loven skulle en ikke liten del av enhver skatt hentet fra Amerika, tilfalle kongens skattkiste. Det var bare det at Cristobal og kaptein Nino i største hemmelighet, trodde de i alle fall, hadde sørget for å gjemme unna en betydelig mengde av de verdifulle perlene, før lasten ble delt slik loven bestemte. Det de ikke visste var at besetningen på båten hadde oppdaget underslaget, og nå gjorde de anskrik. Dermed ble disse to karene arrestert og puttet i fengsel, dømt for korrupsjon mot konge og stat. De var de første, men ikke de eneste, som prøvde å lure unna rikdommer til eget bruk. Jo større rikdom det var snakk om, jo større var grådigheten, noe som viste seg når det senere dreiet seg om gull og slaver.
At vanlige folk prøvde å fikse på sin private økonomi på en litt tvilsom måte, forundrer egentlig ikke, men at også kongene hadde sine svin på skogen, virker noe merkelig. De hadde jo en nesten ubegrenset tilgang på rikdom, og det til og med uten at noen syntes det var noe rart. Vi kan f.eks. se litt nærmere på den berømte kong Carlos I (keiser Karl V).
Det var en konge, og senere keiser, som vi kjenner fra Historien som en dyktig og solid regent og kriger. Likevel hadde han sine sider han også, som ikke akkurat var noe eksempel til etterfølgelse. Da bestefaren Ferdinand den katolske døde i 1516 kom han til Spania som 17 åring, uten å kunne spansk, og uten å kjenne noe som helst til landet han skulle bli konge over. Noen begeistret mottakelse fikk han ikke, tvert imot. Han ble sett på som en inntrenger, født som han var i Holland, og verre enda, han hadde med seg sine nærmeste medarbeidere hjemmefra, folk han hadde vokst opp med og som snakket samme språk som han selv. Han hadde store ambisjoner, og på sikt satte han seg som mål å samle hele Europa under sin ledelse. I den anledning trengte han penger, mange penger, til de nødvendige kriger for å nå sitt mål. Dette lå i bakhodet den gang muslimene langs Levante kysten inviterte kongen til en viktig samtale.
I følge loven var det bestemt at alle muslimene i landet enten måtte konvertere til kristendommen, eller forlate landet. Mange valgte å forlate landet, mens andre konverterte, i alle fall i navnet. I Valencia-regionen kom muslimene på en smart måte å vri seg unna den nye loven på. I alle år hadde de levd uhyre nøysomt og spart seg opp rene formuer. Nå fant de ut at om de slo sammen alle enkelt-formuene, og tilbød kongen alt sammen, da kunne de kanskje slippe unna konverteringen. De visste jo så inderlig vel at denne kristne kongen trengte nesten ubegrenset med penger til alle sine kriger. Dermed inviterte de kongen til en alvorlig samtale, der de la fram for ham hva de hadde tenkt ut: “Hele deres samlede formue skulle han få om han sa seg villig til å lukke øynene for lovens krav om konvertering, og lot dem praktisere sin tro slik de alltid hadde gjort”.
Dette ble en fristelse den gode kong Carlos ikke greide å stå seg mot. Han tok imot pengene og lukket øynene.
Å nei, korrupsjon er ingen ny oppfinnelse, og enda har jeg ikke fortalt historien om hertugen av Lerma, Filip III`s førsteminister, som har fått den tvilsomme ære å være den som innførte korrupsjonen i Spania. Den historien får vi ta en annen gang.
Går vi lenger tilbake i tiden oppdager vi snart at de tidligere definerte korrupsjonen noe annerledes enn vi er vant til i våre dager. En personlig berikelse, som gikk ut over den eneveldige kongen og staten, ble f.eks. regnet for et alvorlig utslag av korrupsjon, og ble straffet deretter.
Etter “oppdagelsen” av Amerika og de fristende rikdommene som strømmet inn i Spania, manglet det ikke på utro undersåtter som først og fremst prøvde å berike seg selv. Det kan være nok å fortelle historien om brødrene Luis og Cristobal Guerra.
Familien til brødrene hadde tjent seg rike i Sevilla på brødfabrikken sin, som sto for provianteringen av båtene til det nyoppdagede landet der Vest. Cristobal var til og med hovedansvarlig for en av disse ekspedisjonene i 1499, sammen med kapteinen Pero Nino. I sin leting etter nye områder de kunne erobre, kom de til øya Margarita, der ingen andre hadde vært før dem. Det første de så etter var selvfølgelig sølv og gull, men isteden fant de at øya simpelthen var det rene skattkammeret når det gjaldt perler. Det samme gjaldt også for andre øyer i området. Krigsbyttet deres overgikk enhver drøm, og med båten full lastet med perler kom de tilbake til Spania i april året etter. I følge loven skulle en ikke liten del av enhver skatt hentet fra Amerika, tilfalle kongens skattkiste. Det var bare det at Cristobal og kaptein Nino i største hemmelighet, trodde de i alle fall, hadde sørget for å gjemme unna en betydelig mengde av de verdifulle perlene, før lasten ble delt slik loven bestemte. Det de ikke visste var at besetningen på båten hadde oppdaget underslaget, og nå gjorde de anskrik. Dermed ble disse to karene arrestert og puttet i fengsel, dømt for korrupsjon mot konge og stat. De var de første, men ikke de eneste, som prøvde å lure unna rikdommer til eget bruk. Jo større rikdom det var snakk om, jo større var grådigheten, noe som viste seg når det senere dreiet seg om gull og slaver.
At vanlige folk prøvde å fikse på sin private økonomi på en litt tvilsom måte, forundrer egentlig ikke, men at også kongene hadde sine svin på skogen, virker noe merkelig. De hadde jo en nesten ubegrenset tilgang på rikdom, og det til og med uten at noen syntes det var noe rart. Vi kan f.eks. se litt nærmere på den berømte kong Carlos I (keiser Karl V).
Det var en konge, og senere keiser, som vi kjenner fra Historien som en dyktig og solid regent og kriger. Likevel hadde han sine sider han også, som ikke akkurat var noe eksempel til etterfølgelse. Da bestefaren Ferdinand den katolske døde i 1516 kom han til Spania som 17 åring, uten å kunne spansk, og uten å kjenne noe som helst til landet han skulle bli konge over. Noen begeistret mottakelse fikk han ikke, tvert imot. Han ble sett på som en inntrenger, født som han var i Holland, og verre enda, han hadde med seg sine nærmeste medarbeidere hjemmefra, folk han hadde vokst opp med og som snakket samme språk som han selv. Han hadde store ambisjoner, og på sikt satte han seg som mål å samle hele Europa under sin ledelse. I den anledning trengte han penger, mange penger, til de nødvendige kriger for å nå sitt mål. Dette lå i bakhodet den gang muslimene langs Levante kysten inviterte kongen til en viktig samtale.
I følge loven var det bestemt at alle muslimene i landet enten måtte konvertere til kristendommen, eller forlate landet. Mange valgte å forlate landet, mens andre konverterte, i alle fall i navnet. I Valencia-regionen kom muslimene på en smart måte å vri seg unna den nye loven på. I alle år hadde de levd uhyre nøysomt og spart seg opp rene formuer. Nå fant de ut at om de slo sammen alle enkelt-formuene, og tilbød kongen alt sammen, da kunne de kanskje slippe unna konverteringen. De visste jo så inderlig vel at denne kristne kongen trengte nesten ubegrenset med penger til alle sine kriger. Dermed inviterte de kongen til en alvorlig samtale, der de la fram for ham hva de hadde tenkt ut: “Hele deres samlede formue skulle han få om han sa seg villig til å lukke øynene for lovens krav om konvertering, og lot dem praktisere sin tro slik de alltid hadde gjort”.
Dette ble en fristelse den gode kong Carlos ikke greide å stå seg mot. Han tok imot pengene og lukket øynene.
Å nei, korrupsjon er ingen ny oppfinnelse, og enda har jeg ikke fortalt historien om hertugen av Lerma, Filip III`s førsteminister, som har fått den tvilsomme ære å være den som innførte korrupsjonen i Spania. Den historien får vi ta en annen gang.
Aktuelt Spania, la mejor revista para el mundo escandinavo.
Spania - Spania - Spania - Spania - Spania
0 comentarios :
Publicar un comentario